| Forelderansvar |
|
|
|
| Skrevet av Jan Vig | |
| søndag 16. november 2008 | |
ForeldeansvarBoken bygger på hjerneforskning i USA og Europa. I forordet skriver den kjente norske professor i nevrofysilogi, Per Andersen, bl.a.: Det er forskjeller i hjernen hos de to kjønn. Forskjellen ligger i endel spesialiseringer som gjør at det ene kjønn er bedre enn det annet i enkelte, utvalgte oppgaver. De funksjoner som er forskjellige, varierer fra det nesten umerkelige til ganske klare. Det sies at ingenting bringer menn og kvinner nærmere hverandre enn erfaringene de deler som foreldre. Sannheten er imidlertid oftest at foreldreansvaret mer enn noe annet understreker ulikhetene mellom dem, fordi mannen og kvinnen ser på dette ansvaret ut fra forskjellige perspektiver. Selv om det kan komme som noe av en skuffelse for en kjærlig far, står det ikke til å nekte at forholdet mellom moren og babyen er unikt. Kvinnen har bedre forutsetninger for foreldrerollen, og det gjelder like mye oppfatninger, tenkesett og følelser, som de rent anatomiske kjennetegn. Og uansett hva frigjøringsforkjemperne forsøker å lære henne, har hun oftest trang til å bli mor. Det ser ut som kvinnens hengivenhet for barnet er medfødt, mens mannens er et resultat av sosial læring. I det siste har fedre endelig begynt å lære hvor viktig det er med kroppsnærhet, men nøkkelordet her er "lære". Det er ikke mye i deres hjernestruktur som naturlig disponerer dem for slik adferd. Ulikhetene mellom menns og kvinners holdninger til foreldreansvaret og deres dyktighet som foreldre, stammer direkte fra de grunnleggende forskjellene i hjernens oppbygging. I det intime forholdet mellom foreldre og barn er det moren og ikke faren som oppfatter små nyanser i kroppsspråket, slik at hun kan oppdage og tilfredsstille barnets behov. Kvinnens skarpe sanser gjør henne bedre skikket til å ha omsorg for barn, hun kan høre og forstå babyens gråt, hun er mer følsom for berøring, lyder, lukter. I de få frikveldene hun unner seg i babyens første levemåneder, kan hun sitte på restauranten eller i kinosalen og føle at en del av henne er blitt igjen i hjemmet. Selv den kjærligste far vil bare føle seg lettet over a komme seg ut en gang imellom. Faren får storre betydning når barnet begynner å bli sterre. Eller kanskje det er riktigere a si at barnet får større betydning for faren når han kan begynne å gjøre ting sammen med det. Moren behandler barnet som det er i dag, faren er opptatt av hva barnet kan bli. Det er faren som kommer hjem med fotball og slalamstøvler nesten før barnet kan gå. Faren tar opp barnet for å leke med det, moren for a trøste det. Når barnet ikke reagerer tilfredsstillende på farens utvalg av leker, er det faren og ikke babyen som blir lei av leken. Moren kan kanskje ikke så mange leker, men hun har heller ikke så stort behov for dem. Hun kjenner barnets behov, mens faren kan hoppe ut og inn av farsrolleh som det passer ham. Fra boken ” Hjernen den store forskjellen på mann og kvinne” av Anne Moir og David Jessel |
|
| Sist oppdatert ( onsdag 21. januar 2009 ) |
