Avslutningen på et forhold er like mystisk som begynnelsen på det. Når et forhold blir til, spiller skjebnen ofte en dominerende rolle, og etter hvert som tiden går, fortsetter skjebnen å la forholdet gjennomga forandringer og ta nye retninger. 

Felelsen av at forholdene kommer til å fortsette hele livet, er alltid en del av det åknytte nye forbindelser. Men når et ekteskap eller et annet kjærlighetsforhold bryter sammen eller når et vennskap blir svekket, har vi en tendens til a lete etter rasjonelle årsaker og bebreide en av partene for å ha ansvaret for at det ble avsluttet. Viglemmer skjebnen.


Det er ikke galt å spørre hvor jeg har tatt feil i et forhold som har "sviktet". Problemet oppstar først når denne granskningen ikke er oppriktig eller ikke går dypt nok. Granskningen blir da kronisk selvmedlidenhet og narsissistisk selvbedømmelse. Det er naturlig å være deprimert og desillusjonert ved avslutningen av et forhold. Smerten i en avslutning er uløselig knyttet til begeistringen i en begynnelse.


Avslutningen av et forhold trenger ikke å tolkes som et bokstavelig nederlag, men kan betraktes vertikalt, som et middel til et nytt erfaringsplan. 

Når våre tanker om avslutninger er basert pa moralistiske vurderinger, skaper vi en kultur som er fylt av skyld, fantasier og umulig fullkommenhet, og en uriktig form for ansvar. For mange mennesker blir det sinnet de føler ved et brudd på et forhold, et hinder for fornyelse. De føler at den andre gjør dem til et offer, og klarer ikke a finne veien ut av denne holdningen.


Når forhold blir avsluttet, kan ikke bare sinne, men også andre sterke følelser dukke opp. På et dypt plan rystes våre håp for fremtiden, var tillit til oss selv som personer og våre anstrengelser for a skape et vellykket liv. Vi kan bli overveldet av sorg og fortvilelse.


Avslutningen av et forhold kan gi sjelen flere følelser og tilknytninger, ikke færre. I denne forstand er det viktig å verdsette de døde, særlig de vi har hatt et nært forhold til. Døden utsletter ikke et forhold, den plasserer det bare i en annen sammenheng. Vi kan hedre sjelen ved å pleie våre forhold til de døde, enten ved å besøke og dekorere gravene deres, ved å be for dem nar vi blir minnet om dem, ved å oppkalle barna våre etter dem, ved å bevare og bruke ting de har etterlatt seg, eller ved a fortelle historiene deres og plassere fotografier og malerier av dem så de er synlige. Våre forfedre gir oss noe uerstattelig og dyrebart i det forholdet vi har til dem. De er våre bånd til det evige, og det er ikke rart at mange religioner legger vekt på å hedre dem. |


Avslutninger er vonde, og samtidig kan de likevel vise en helt nødvendig vei mot nye følelsesplan og nye forestillingsområder. Ved å omfavne både de følelsene som oppstår ved en avslutning og de tankene og følelsene som henger igjen i lang tid etterpå, blir vi fornyede personer. 

Fra boken ” Sjelefrender” av Thomas Moores bok