»Ikke arbeid hardt, men smart.«

Tidsstyring har i de siste årene i økt grad blitt gjenstand for kritikk og diskusjoner: »Vekk fra tempovanviddet«, »tidskonkurranseepidemien«, »kast vekk tidsplanleggeren din« lyder de fete overskriftene i mediene.

»Slow down«, »egentid« eller »langsommere er bedre« er de nye tidsøkologiske parolene: I statuettene til »foreningen for utsettelse av tiden» forplikter medlemmene seg til å stoppe opp, til å tenke etter ...« Foreningen Slow Food forsvarer seg mot forflating av spisevanene gjennom fast food og imøtegåes gjennom smaksrikdom i alle regionale kjøkken. Sten Nadolnys bestseller Oppdagelsen av langsomheten har for lengst oppnådd kultstatus: Hans romanhelt, et notorisk langsomt menneske, finner litt etter litt ut, at hans medfødte snegletempo ikke er noe handikap, men en uutømmelig kilde til energi og kreativitet.

I mellomtiden er også hos oss slobbies på vei fremover. Kortformen står for »slower but better working people«, til norsk: »langsommere, men mer effektivt arbeidende mennesker«, som nekter å akseptere hurtighet som det eneste prestasjonskriteriet, og isteden gjennom langsomhet forsøker å vinne produktivitet og kreativitet.

Tidsstyring som arbeidsteknikk, suksessmetode eller livs konsept er mer aktuell enn noensinne. Imidlertid må den nye tidsstyringen ta hensyn til innhold og andre måter å tenke på.

Historie om sjelens langsomhet

Den gang, som ingen veier gikk gjennom landet og det ikke fantes biler som fraktet mennesker raskt som vinden fra havet opp i fjellene, kjempet en misjonær seg gjennom den afrikanske bushen med en flokk med bærere. Han hadde det travelt og drev sine førere i stadig høyere tempo, da han innen tre dager ville nå målet sitt.

Den tredje morgenen klarnet opp, strålende sto solen på himmelen, luften flimret, det høye gresset beveget seg sakte, og fuglene sang. Misjonæren presset på for å bryte opp, men bærerne slo fortsatt leir og ville ikke stå opp. Ingen overtalelse gjalp, ingen befalning, ingen trusler. Endelig spurte han om grunnen til at de nølte og fikk som svar: »Våre kropper er riktignok her, men vi må ennå vente, til våre sjeler er kommet etter oss.«

Kilde: Nossrat Peseschkian, Den nakne keiseren.

© 1997 Pattloch Verlag GmbH & Co KG, München

Hurtighet er ikke alt, og derfor er et skifte fra tradisjonell til »ny« tidsstyring fokuset for denne boken: De tradisjonelle konseptene for tidsstyring blir satt spørsmålstegn ved og omarbeidet med henblikk på kravene i vår tid.

Tidsstyring bestemmes av to vidt forskjellige måter å tenke på:

·         Tidsstyring som hurtighetsstyring,

·         Tidsstyring som et middel til tidsøkologi, til en måteholden økonomisering med tiden.

Tidsstyring som hurtighetsstyring

Enhver vil ha alt straks, og det helst i går: Hurtighet er tidens krav og betraktes som en avgjørende konkurransefaktor.

I

 amerikansk ledede firmaer er »a.s.a.p.« (as soon as possible) målestokken for alt når det handler om terminer og tidsfrister. Den som ikke har noen e-mail adresse, er absolutt utenfor, og den elektroniske svareren blir utålmodig etter å ha ventet i 24 timer, og den gode gamledagse brevposten, som »snail mail«, blir trett smilt av. Mobiltelefonen garanterer, at du er tilgjengelig overalt og til enhver tid.

Imidlertid lider flere og flere mennesker under dette high-speed- samfunnet. De har permanent følelsen av å måtte leve på forbikjøringssporet. De større dominerer ikke lenger de små, men de raske kjører forbi de langsomme.

Dette presset blir ytterligere forsterket gjennom hurtighetsstyring, da det først og fremst muliggjør enda mer ytelse innen stadig kortere tidsrom.

Speed-styring(hurtighetsstyring) har altså som konkurransefaktor absolutt en strategisk betydning. Hvis et firma behersker spillereglene for speed-styring, kan det permanent tilpasse sine strukturer og forretningsprosesser til de aktuelle forhold og dermed reagere raskere og mer fleksibelt på markedets krav.

Men man kommer ikke alltid virkelig raskere til ønsket mål med hurtighet:

Idet gjøgleren Till Eulenspiegel vandret til neste by med sine eiendeler, kjørte en rask vogn forbi han. Kusken som synes å ha det svært travelt, ropte: ”Hvor langt er det til neste by?”

«Hvis du kjører langsomt, en halv time – hvis du kjører raskt to timer, min herre!», svarte Till Euelenspiegel.

«Din narr!», skjente kusken, grep pisken og jaget hestene enda voldsommere, og vognen kjørte med økt tempo videre fremover.

Till Eulenspiegel gikk videre i sitt eget tempo. Veien hadde mange hull. En time senere fant han vognen åpenbart med en skade, liggende i grøften. Forhjulet var brukket og kusken var bannende opptatt med å reparere dette.

Kusken så anklagende på Till Eulenspiegel, som kun bemerket: ”Jeg sa jo til deg: Hvis du kjører langsomt, en halv time ...”

Speed-styring har åpenbart støtt på sine grenser i dette eksempelet og i vårt samfunn. Tilbakevendingen til et riktig mål på tid og en naturlig tidsrytme skaper de nødvendige forutsetningene for en harmonisk balanse mellom tempo og langsomhet. I mellomtiden har tidsøkologi som en lære for moderat omgang med vår tid funnet gjenklang i ledelseskretser.

Fra boken "Når du har det travelt, gå langsomt" av Lothar J.Seiwert