Stillhet  er et forunderlig fenomen. Skjønt vi gjerne savner den, unngår vi den vanligvis, slik at vi nesten kan tro at vi er redde for stillheten.  En setning som “Hun er alltid så rolig”, forstås ofte som “fra henne kommer det jo aldri noe”. Det synes som om vi kun kjenner stillhetens skyggesidener og vet lite om stillhetens helbredende kraft. Den danske filosofien Kierkegaard skrev: “Hvis jeg var lege og noen spurte meg: Hva mener du må gjøres? – Jeg ville svart: Den ubetingete betingelsen for at noe overhodet kan og bør gjøres, altså det første som må skje, er: Skap stillhet, hjelp andre til stillhet!”

Det helsemessige i å tie er frivillig, ikke tvunget. Det er en klar stillhet, som kommer ut ifra det å stoppe opp. En avslappet stillhet som fører deg til det vesentlige og gir deg næring.

Om denne helsemessige stillheten som kommer fra å tie, forteller en gammel orientalsk fortelling. En vis lærer satt en gan hensunken i en tilstand av glede da en av hans elever kom til ham og ville diskutere med ham. Læreren sa kun et eneste ord: Stillhet! Og hans elev var rolig. Han gikk hjem og var stille. Han snakket overhodet ikke noe mer. Over flere år. Men så en eller annen gang begynnte hans stillhet å snakke høyt og lyste opp. Hans stille tenkning ble til inspirasjon. Hans stille smil ble til veledighet. Hans rolige blikk helbredet sår. Hans stille liv inviterte andre til i all ro å falle til ro i stillheten og nyte stillhetens rike. Hans uutømmelige stillhet var en kongelig gave til alle som i en travel og larmende verden ikke selv hadde funnet roen. Derfor ble han av folk takknemmelig og repektfullt kalt konken av stillheten. Den som forstår og verdsetter denne arten av stillhet, har en god grunn som det lønner seg å leve for.

Fra boken 100 grunner til hvorfor det lønner seg å leve av Werner Küstenmacher