| På leting |
|
|
|
| Skrevet av Jan Vig | ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
| onsdag 30. april 2008 | ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
Kjenner du barberapparatets runddans? Sosialøkonomen Nicholas Georgescu-Roegen beskriver den: »Jeg barberer meg raskere, fordi jeg da får mer tid til å finne opp en maskin, som jeg kan barbere meg raskere med …« I denne runddansen sitter mange bedrifter fast. Stadig forsøker de og deres medarbeidere å nå fastlagte mål. Men knapt nærmer de seg målet, før en eller annen skriker, som i fabelen med haren og pinnsvinet: Jeg er allerede der. Som et resultat anstrenger de seg enda mer. Men forgjeves. De har knapt rukket å  nærme seg sitt neste mål, før det skrikes på nytt: Jeg er allerede der. Det kan være fordi en konkurrent har brakt produktet raskere på markedet eller en omstruktureringsprosess har blitt raskere avsluttet. Eller, fordi finansmarkedet har lagt målsnøret høyere. Istedenfor 20 må det nå oppnåes en omsetningsvekst på 30 prosent per år. Istedenfor en avkastning på 15 prosent må det nå oppnåes 18 prosent, som er en grunn til at bedriften aldri når sine mål.Det er det samme på vårt private område. Også her samler vi i økt grad erfaringen: Jeg kommer aldri i mål. Hvis jeg bruker energien min til å imøtekomme de yrkesmessige kravene, får jeg automatisk problemer i privatlivet. Hvis jeg derimot forsøker å imøtekomme kravene fra min familie, mine bekjente eller slektninger, når jeg ikke mine yrkesmessige mål. Mange krav som blir stilt til oss, er ikke forenlige med hverandreMange av oss forsøker i stress situasjoner å løse våre konflikter gjennom rigid tidsstyring. Istedenfor å planlegge en halv time for møtet, planlegger en 20 minutter. Istedenfor å begynne arbeidet klokken 8 begynner en klokken 7. Det ukentlige besøket i svømmehallen droppes helt og hjemme finnes det bare suppeposer istedenfor fersk grønnsakssuppe. Som oftest lykkes man kun for kort tid med denne »krise-styringen«. Ikke bare fordi vi i den tiden som står oss til rådighet bare begrenset kan oppfylle en kontigent av oppgaver, men også ut ifra en annen grunn:
Her noen eksempler: · En mor, som regelmessig punktlig klokken 16 må hente sine barn i barnehagen, vil alltid ha problemer på arbeidsplassen, der hun ikke kan forlate kontoret sitt på slaget 15.30, fordi hun ofte må gjøre noe uforutsett. · En ung kvinne eller en ung mann, som akkurat vil bevise sin bedrift, at hun/han egner seg til å overta en kvalifisert ledelssesposisjon, vil alltid ha problemer med å bygge et hus, parallelt til dette. · En salgsmedarbeider som ofte må besøke kunder i byer som er mer enn hundre kilometer vekk eller som til og med må besøke de i utlandet, vil alltid ha vanskeligheter med regelmessig å ta videreutdannelse, der han/hun må være tilstede på en bestemt kveld og bestemt klokkeslett. · En person som akkurat har våget skrittet ut i selvstendighet, vil spesielt i startfasen ha liten tid til sin familie og for sportslige og sosiale aktiviteter. · En leder som lar seg forflytte til et annet sted av sin arbeidsgiver og bare er hjemme over helgen, vil alltid ha vanskeligheter med å pleie sine sosiale og vennskaplige kontakter som tidligere. Ved hjelp av rigorøs tidsstyring alene lar ikke slike konflikter seg løse. Forsøker vi på tross av dette, er en krise programmert på forhånd. Det være seg, idet vi plutselig får et hjerteinnfark, fordi vi har neglisjert kroppen over lengre tid. Eller det være seg, fordi vi stiller spørsmålstegn ved det hele: »Hvorfor dette stresset?
Gå tilbake til enten – eller – listen på side 27 i kapitel 1. Overfør de behov/krav som du der skrev ned, som var vanskelig å forene til listen nedenfor. Kommer du på nye eksempler? Tilordn så behovene/kravene til et av de fire livsområdene (arbeid/prestasjon, familie/kontakt, kropp/helse og hensikt/kult-ur. Reflekter over hvorfor behovene/kravene er vanskelige å forene. Hvilke livsområder kolliderer oftest med hverandre?
 Stadig oftere ytres ønsket om å pensjonere seg med 50, henholdvis hoppe av karusellen. Bak dette ønsket ligger »erkjennelsen«: I mitt nåværende liv dominert av arbeid, kan jeg ikke realisere mine ønsker, mine lengsler og meg selv. Derfor vil jeg gjøre det om 10 eller 20 år. Men dette håpet vil aldri bli oppfyllt. Fordi hvis vi skal være ærlige mot oss selv, må vi innrømme:
Åpenbar blir denne konflikten mellom krav og realitet på arbeidsplassen. Her fungerer vi bare, og blir eksternt påvirket. Her blir det bestemt utenifra, hva vi skal gjøre og hvordan vi skal forholde oss, og i denne rollen føyer vi oss. Dette er stedet der vi bærer masker. Vårt »sanne jeg« kommer dermed frem i vår fritid. Her er stedet hvor vi viser våre ekte følelser og behov og åpenbarer våre sanne handlingsmotiver. Her virkliggjør vi oss selv. At vi på arbeidsplassen bærer masker som en skuespiller, er ikke ubetinget negativt. Til syvende og sist  er det et tegn på, at vi anerkjenner visse livsnødvendigheter. Ofte er det å bære en maske til og med et tegn på profesjonalitet. · En lege kan ikke ha medlidenhet med enhver som er alvorlig syk. Da ville han/hun i løpet av kort tid være en hylende nervebundt. · En lærer kan ikke like alle elever like godt. Mange er nemlig noen som går en stadig på nervene. Tross dette må han/ hun forsøke og være rettferdig ovenfor alle. · En selger kan ikke ovenfor enhver kunde til enhver tid opptre med samme høflighet. Mange ganger har hun/han også en dårlig dag. Tross dette må han/hun i det minste forsøke å vise en like stor interesse for alle. Men virkelige problemer får vi, hvis vår maske avviker for mye fra vårt »sanne jeg«. Denne rollekonflikten gjør deg på sikt syk.
Fra boken "Balance your life" av Lothar J. Seiwert |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
| Sist oppdatert ( torsdag 01. mai 2008 ) | ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
