At vi så sjeldent lener oss tilbake og spør: »Hva er virkelig viktig (for meg)?« og »hvilken atferd bringer meg i fremtiden videre?«, har også en annen grunn:

Slik som mange bedrifter tror, at det er nok å styrte løs på kundene for å vinne de, tror mange av oss: Jeg må bare gi mer gass, så kommer jeg nok i mål.

Hva som er riktig tempo, er avhengig av oppgaven og situasjonen til enhver tid. To eksempler.

Eksempel 1: Forestill deg: Du blir kjent med en mann eller kvinne på en fest, som du med en gang liker. Du flørter heftig med vedkommende og føler, at du støter på resonans. Som et resultat utveksler dere telefonnummer på festen eller tilbringer til og med natten sammen. Flott! Men hvordan ville vedkommende utkårne reagere, hvis du neste morgen lovet han/henne »evig kjærlighet« og sa til han/henne, »vi må flytte sammen«, »vi må få felles barn«? Sannsynligvis vil reaksjonen være: »Nå ta det litt langsomt, vi har jo først blitt kjent med hverandre i går.« Altså vil det si »fot fra gassen«. Omvendt gjelder: Hvis du først melder deg hos han/henne etter fem, seks uker etter at dere traff hverandre, vil du sannsynligvis få følgende reaksjon: »Ja, jeg husker den hyggelige samtalen med deg. Det var virkelig en hyggelig aften. Men desverre er jeg for tiden beskjeftiget med helt andre saker …«

Eksempel 2: Over flere år har det blitt forkynt på ledelses- konferanser: »De sterke spiser ikke de svake, men de raskte kjører forbi de langsomme.« Og fordi dette ordtaket allerede har blitt forkynt så ofte, tror de fleste bedriftsledere på det. Dermed erklærer de hurtighet og fleksibilitet til den øverste bedriftsmaksimen.

Tilsvarende ofte blir bedriftene omstrukturert, tiilsvarende ofte endrer strategiene deres seg, mens til slutt ingen medarbeider (og ofte kunden) ikke vet, hva som egentlig gjelder mer. Konsekvensen er, at de det gjelder tenderer til holdningen: » Alt blir ikke spist så varmt, som det blir kokt.« Det vil si, de hører på de nye parolene, men i sitt indre tenker de: Jeg gjør som før. Om et par måneder gjelder allikevel alt ikke mer. Deres ledere forkynner på sin side: Våre medarbeidere er ikke åpne for forandringer; de vegrer seg for enhver forandring. Men lederne overser derved, at de selv er ansvarlige forå produsere denne holdningen hos sine medarbeidere, fordi de ikke erkjenner at enhver forandring trenger sin tid.At hurtighet alene ikke kan være vår øverste maksime, viser også følgende eksempel: »Ville den vanvittige kjøringen alene bevare oss for å bli måltidet til den neste som er dyktig, da ville ørkenmusene regjere planetene. Å være den første som sprinter ut av startblokken, er ikke tilstrekkelig. Man må også vite, hvor man løper.«

Fra boken "Balance your life" av Lothar J. Seiwert