Mennesker som føler seg overbelastet, tviler ofte på seg selv og interpreterer dette å være over-belastet (utelukkende) som et individuelt problem. Ved første blikk er det ofte ikke gjenkjennelig hva som forbinder de med andre »som har strandet«. En husmor kan identifisere seg med problemene til andre husmødre. Men hva har en ung arbeidsløs til felles med en toppleder, som med 52 er »utsortert«? Svært lite, skjønt begge er arbeidsløse.

Eller: Hva har en prosjektleder, som har vanskeligheter, på grunn av sine stramme terminer, å nå de prosjektmål som er satt, til felles med en ufaglært arbeidskraft, som haster frem og tilbake mellom flere deltidsjobber for å tjene til livets opphold? Eller en salgsleder, som kjemper for å nå kvartalstallene sine, med en mor som er alene-forsørger, som stadig vekk har dårlig samvittighet, fordi hun ikke samtidig klarer å ivareta behovene til sine barn og kravene i yrket sitt? Tilsynelatende ved første øyekast ikke noe.

Og dog har de mye til felles: Alle har de tidsproblemer og kjemper med å klare kravene som blir stilt. Alle har de kommet til et punkt der de lett kan miste sin indre balanse. Alle befinner de seg i en situasjon som resulterer i stress, overbelastning og anspenthet og som,

·         minsker deres lyst på livet,

·         er en fare for deres fysiske (og mentale) helse og

·         som forringer deres prestasjonsevne,

hvis det blir en vedvarende tilstand. Denne følelsen av å være overbelastet er ikke noe individuelt problem. Det viser blant annet den offentlige diskusjonen om temaet burn-out i de siste årene. Fenomenet burn-out lar seg redusere til tre setninger:

·         Jeg er eller ser meg konfrontert med krav, som overstiger mine evner, henholdvis krefter.

·         Ved å forsøke å imøtekomme disse kravene, har jeg allerede brukt så mye energi, at jeg ikke klarer å håndtere disse kravene mer.

·         Jeg har havnet i en tilstand av utbrenthet, og kan for tiden ikke nyte livet mer.

Setninger som dette viser: De krav som blir stilt er ikke enestående. En person som har overanstrengt seg ved å jogge, vil neste morgen riktignok klage over muskelsmerter, men ikke over et burn-out-syndrom. Likeledes er det hos en arbeidstaker, som av og til må arbeide sent på natten. Han vil neste morgen eventuell klage over tretthet, men ikke over et burn-out-syndrom. Det vil si:

Også ønsket om å avslutte yrkeskarrieren sin med 50 år, er dermed et bevis på, at det mangler balanse i livet. Her ser vi:

Nå når det eneste livsperspektivet for kvinner ikke mer er ekteskap og få barn, er livet deres blitt mer selvbestemt og enda mer komplekst. Dette gjelder spesielt for tiden mellom 30 til 40, der den yrkesmessige karrieren avgjøres. I denne livsfasen stiller kvinner skarpere enn menn spørsmålet om barn. Fremfor alt, fra og med 35 år da det biologiske uret i dem tikker, kommer mange kvinner inn i en interessekonflikt, da familie og yrke som oftest kan forenes, men vanskeligere familie og karriere.

Her treffer kvinnen, samme hvordan hun beslutter, ofte den »gale« beslutningen. Beslutter hun seg for å få barn, så består muligheten, at hun noen år senere blir angrepet av en identi-tetskrise på grunn av avkall på mulige karriereskritt. Beslutter hun seg for ikke å få barn, kommer mange likeledes med 40 år i midtlivskrisen, fordi denne beslutningen ikke kan reverseres. Et klassisk dilemma. Derfor bør kvinner mellom 30 og 40 år befatte seg intensivt med spørsmålet: Hva vil jeg? Hva er virkelig viktig for meg?