Søk | Tilgjengelighet |
|
|
|
| Skrevet av Jan Vig | |||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
| onsdag 30. april 2008 | |||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
Også kravene til vår kommunikasjonsatferd har forandret seg radikalt. Selv når vi ikke sitter foran skrivebordet vårt, kan vi stadig vanskeligere undra oss ekstern tilgang via e-mail, mobiltelefon og SMS.
Men kanskje imøtegår du nå dette: »Men jeg kan jo skru av mobiltelefonen.« Sikkert! Men i mange yrker er dette vanskelig. For eksempel hvis du arbeider ut i markedet. Er du ikke da stadig tilgjengelig eller lytter regelmessig til telefonsvareren, blir du raskt konfrontert med utsagn som: »Men jeg la jo igjen en melding for mer enn en time siden på telefonsvareren din?«
Dermed havner du i den påfølgende paradokse situasjon:
Uten tvil har mobiltelefonen mange fordeler – på yrkesmessig og privat område. Så betyr det å eie en mobiltelefon for mange unge par med barn et stykke frihet. De kan nå gå vekk om kvelden og dra fra kneipe til kneipe. Til syvende og sist kan barnevakten når som helst nå foreldrene, hvis barnet deres skriker. På samme måte er det hvis en eller annen i slekta er syk. Også da betyr mobiltelefonen et stykke sikkerhet og frihet, da vi hele tiden er til å å få tak i via mobiltelefonen.
Alltid å nå, alltid tilsnakkendes, alltid tilgjengeligMen det at vi stadig er tilgjengelig, har sine ulemper. Da vi med en mobiltelefon i lomma på samme tid både er fraværende og til stede, blir det forventet av oss, at vi også skal være til å snakke med. Tilsvarende stor er også forsøkene fra våre medmennesker til å ringe oss, og spørre oss om noe »kun helt kort«, selv om vi ikke er der. Helt enkelt kan dermed slektninger, venner, kollegaer eller kunder delegere oppgaver til oss, selv om vi ikke er hjemme eller på kontoret. Dette øker ikke bare antall krav som blir stilt til oss, men gjør det også vanskeligere for oss å konsentere oss om en ting. Derfor min tese:
Tydligst viser denne utviklingen seg allerede i seminarer, som jeg holder. Tidligere sto deltakerne i pausen
Tell sammen antall kryss, som du har merket i spalten »stemmer«. Analyse: 0-3 kryss Du er meget rolig. Men spørsmålet er om du i fremtiden vil være voksen nok for forandringene. 4-8 kryss Du ivaretar den riktige balansen mellom tilgjengelighet og utilgjengelighet. 9-2 kryss Du er infisert av tilgjengelighets-syndromet og lar deg diktere av dens livsrytme. Dette kan vi overbevise oss om på alle offentlige plasser. Der flere personer står eller sitter sammen, kan vi være sikre på, at en mobiltelefon ringer etter kort tid. Knapt har det ringt, før eieren vender seg vekk fra personen som han/hun akkurat snakker med og gir sin oppmerksomhet til den usiktbare samtalepartneren. Derfor min tese:
Fra boken "Balance your life" av Lothar J. Seiwert |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
| Sist oppdatert ( torsdag 01. mai 2008 ) | |||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
Dette ville vært i orden, hvis forventningen med stadig å være tilgjengelig kun hadde vært begrenset til vår arbeidstid, men vi blir mer og mer også privat konfrontert med forventningen. Til slutt har vi mobiltelefonen i lomma. Og raskt dannes kravet om, at en »i det minste i nødstilfeller« skal være tilgjengelig.
sammen ved kaffen og kakene. I dag leter de i hvert ledig øyeblikk etter et hjørne. Straks lytter de til telefonsvareren og foretar raskt en telefonsamtale med en viktig kunde eller en medarbeider. En kommunikasjon med andre deltakere i pausen finner knapt sted. 
Kravet (til seg selv), alltid å være tilgjengelig og tilsnakkendes, fører stadig vekk, til at vi gjør flere ting samtidig. Dette ville vært akseptabelt hvis det å »være tilgjengelig og samtidig fraværende« hadde begrenset seg til rutineoppgaver. Men i økende grad gjelder denne holdningen også sosiale relasjoner.
