Hverdag i kjøpesenteret. Foran kassen er det kø. Fem, seks menn og kvinner venter på, at det er deres tur. En mann i grå dress ser raskt på klokken. Åpenbart har han det travelt. En mor drar i et barn som maser. Langsomt beveger køen seg fremover. Men så oppstår en kort kork. Papirrullen i kassa er oppbrukt. Straks lyder en høy stønning fra flere struper. Øynene ruller frem og tilbake som et utrykk for utilfredshet. Mange ser på armbåndsuret. Hver og en er åpenbart stresset av, at han eller hun må vente et til to minutter lenger enn forventet. Tilsvarende nervøs er stemingen.

Hverdag på kontoret. Samlet går deltakerne igjennom dagsordenen på et møte. Et punkt etter det andre blir haket av. Så forkynner lederen, at arbeidet i fremtiden vil bli strukturert annerledes. En medarbeider har innvendinger. Etter hans mening er det nye forslaget ikke praktikabelt. Men nesten før medarbeideren har begynt å forklare sine argumenter, avbryter lederen ham. »Har du ikke hørt, at vi gjør det slikt og ikke på noen annen måte? Eller skal vi evig debattere om dette?« Dermed er temaet haket av.

Slike situasjoner kjenner du antagelig også. Stadig oftere gjør vi erfaringen:

Tilsvarende ofte er vi stresset i hverdagen. Knapt er vi på et sted, så vil vi være på et annet sted. Knapt har vi begynnt på en aktivitet, gripes vi av indre uro, fordi vi har hundrevis av andre ting  som vi må få gjort.

Det synes nesten som om vi har mindre tid, jo mer maskiner vi omgir oss med i hjemmet og på arbeidsplassen, som egentlig skal lette arbeidet og hjelpe oss med å spare tid.

Men stresset begynner allerede tidlig om morgenen. Vi står opp. Vi vasker oss. Vi kaster raskt i oss en kopp te eller kaffe, mens vi tar på oss en genser eller skjorte. Vi sluker rundstykkene, mens vi allerede holder inngangsnøkkelen i hånden og tar på oss jakken. Og hvis vi i tillegg også har et til to barn å forsørge, pusser vi i mellomtiden også nesen deres og knyter igjen skoene.

Og på kontoret? Her går stresset videre. En termin jager den andre. Knapt har vi lagt på telefonrøret, står en kollega i døren.

I dette tempoet går det hele dagen videre. Og sitter vi da endelig om kvelden på sofaen foran fjernsynsapparatet, føler vi ofte ved siden av å være utslitt, også en følelse av indre uro og utilfredshet. Det blir klart for oss: